Et vanskelig «vi» — kirke i en polarisert tid
Den norske kirke vil gjerne gjøre noe for å motvirke polariseringen i samfunnet, men er selv så dypt viklet inn i de problemene den vil gjøre noe med at den risikerer å gjøre vondt verre. Av Ole Jakob Filtvedt.
ESSAY 02.10.2026
På kirkemøtet 2026 vedtok man en uttalelse som fikk navnet Dialog og ytringsklima i et mer polarisert samfunn. Tilsynelatende er teksten helt ukontroversiell.
Den slår fast at Den norske kirke (Dnk) vil «bidra til et ordskifte preget av respekt og ansvarlighet». Da er det viktig å «løfte opp det som binder oss sammen» som kirke, nemlig troen på Jesus og vårt felles menneskeverd. Man er bekymret for dynamikker som gjør at «vi trekkes mot ytterkantene heller enn å finne sammen». Vi må «ta hverandre i beste mening» og snakke med og om hverandre med «saklighet og respekt». Dialog kan være et «botemiddel» mot polarisering. Et åpent ordskifte betinger ikke at alle er «enige», men at alle får komme til orde. Samtalen må være preget av «oppriktig kunnskapssøken», «felles forventning om sannferdighet» og «verdsetting av kompetanse». Men det må også være «maktkritikk» og vilje til å «reagere» når noen utsettes for «urimelige påstander, hat eller stigma».
Det skulle vel ikke være mulig å være mot noe av dette, skulle det? Likevel ble nettopp denne saken kontroversiell lenge før den nådde kirkemøtet. Jeg vil nå forsøke å forstå hvorfor.
FLERE YTRET SEG KRITISK mot uttalelsen i forkant av kirkemøtet. Kritikken kom fra konservativt hold og gikk i to helt ulike retninger. På den ene siden ble det fremholdt at uttalelsen kunne leses som en klam bekjennelse til en relativistisk holdning der man må verdsette meningsmangfold som en rikdom. Samtidig ble det hevdet at uttalelsen ville bli brukt til å kneble synspunkt som ikke deles av lederskapet i Dnk, fordi disse synspunktene nå per definisjon kan bli forstått som polariserende.
Noe av motstanden skyldtes at saken var fremmet av Åpen folkekirke og opprinnelig inneholdt en liste med eksempler på polariserende tematikk: forhold knyttet til familie, kjønnsroller, seksualitet og kjønnsidentitet, abort, kristensionisme, antisemittisme, Israel og Palestina og kristennasjonalisme. Mange tenkte nok at de kunne gjette seg til omtrent nøyaktig hva Åpen folkekirke mente om alle disse temaene. Og alle vet at dette er eksempler på spørsmål hvor Dnk, i sin medlemsmasse, er minst like dypt splittet som noen annen bred institusjon i Norge.
Disse temaene ble derfor tatt ut av uttalelsen, men mange fryktet at de fortsatt lå mellom linjene. Da kirkemøtet kom, var et selvstendig poeng å få alle til å stille seg bak teksten. Man ønsket å sende et signal om at kirken står sammen i møte med polariseringen. Det viste seg imidlertid vanskelig. Det konservative kirkepolitiske partiet Bønnelista var skeptiske, men gikk til slutt med på å stille seg bak teksten, etter gjentatte forsikringer om at hensikten ikke var å kneble noen eller snevre inn ytringsrommet. Bare en delegat tok dissens.
MIN TESE ER AT motstanden mot teksten bunner i en dyp mistro til ordet «vi», slik det brukes i teksten. Dette er et «vi» som åpenbart må romme alle de ulike partiene og delegatene som stiller seg bak uttalelsen. Det er dette kirkelige «vi» som nå forplikter seg til å kjempe mot polariseringens destruktive dynamikker.
Men hvem skjuler seg bak ordet «vi» når det heter at «vi har et ansvar for å reagere» når noen sier noe som er «urimelig»? Hvem er det som definerer hva som gjelder for urimelig og når det er grunnlag for å påstå at noen andre driver med noe som er polariserende? Finnes det virkelig et kirkelig «vi» som har den brede legitimiteten som trengs for å kunne ta det ansvaret? Eller er det snakk om et villedende «vi» som utgir seg for å favne alle, men i realiteten ender opp med å stenge noen ute — inkludert mange av dem som til slutt ble overtalt til å la uttalelsens «vi» representere dem selv?
Hvis det stemmer at motstanden mot uttalelsen bunner i en dyp mistillit til det språket som brukes, har dette relevans langt utover kirkens interne stridigheter — for det er jo dette språket som skal legitimere den type liberal offentlighet som et velfungerende demokrati forutsetter. Hvis det stemmer at motstanden bunner i en mistro til at det finnes et institusjonelt lederskap med evne og vilje til å tale på vegne av det «vi» det foregir å skulle representere, er hele kontroversen noe i nærheten av en perfekt illustrasjon på nettopp det problemet uttalelsen søker å adressere, og som på ingen måter er spesifikt kirkelig. Det som utspilte seg i kirkens interne prosesser kaster dermed lys over bredere utfordringer liberale demokratier nå står overfor. Kirkens forsøk på å erklære at den nå forplikter seg til å motvirke polarisering bidrar ironisk nok til å synliggjøre hvordan polarisering virker og hvorfor den kan være så krevende å bekjempe.
Begrepet polarisering kan forstås som et sett med dynamikker som utspiller seg i offentlig gruppe- og meningsdannelse. Disse dynamikkene trekker deltakere i retning av standpunkt som står i kontrast til hverandre, og de trekker alle lenger ut mot de politisk-ideologiske fløyene enn de ellers ville ha vært disponert for. Polarisering innebærer at komplekse spørsmål fremstilles som enten-eller, og skaper strukturer som bidrar til å skyve mennesker inn i klart definerte motposisjoner.
Dette er en selvforsterkende dynamikk, fordi klart definerte motposisjoner fungerer gjensidig legitimerende: «Selvsagt må vi stå hardt på dette standpunktet, når de der borte står for noe så ekstremt som dette». Driveren her er ikke bare saklig uenighet, men erfart gruppeidentitet og den emosjonelle tilknytningen personer føler til sine egne standpunkt, samt den følelsesmessige motviljen man føler overfor «de andre». Polarisering forsterkes nå av nye digitale infrastrukturer for meningsdannelse, der en sentral del av forretningsideen handler om å redusere kompleksitet, bygge gruppeidentitet og forsterke de emosjonene som gjør oss mindre innstilt på å forholde oss konstruktivt til uenighet.
Slike dynamikker er samtidig tett forbundet med en grunnleggende mistillit til at det finnes et felles «vi», og et felles sett med normer, verdier og idealer som vi kan bygge brede institusjoner på, samt legge til grunn for en åpen samtale der alle deltar på like forutsetninger. Alt og alle som foregir å være samlende og for alle vil bli møtt med mistanke, dersom polariseringens dynamikker får virke.
HVA KAN SÅ DNK BIDRA MED for å motvirke polarisering? Veldig mye! Dnk er landsdekkende, har sin eksistens og økonomiske sikkerhet forankret i Grunnloven, og teller 3,5 millioner medlemmer. I motsetning til institusjoner innenfor media, kultur og akademia, som også ofte beskyldes for å ha en ideologisk-politisk slagside, er Dnk organisert som et medlemsdemokrati, noe som skulle garantert for bred representasjon på ledernivå. Dnk har også den fordelen at den forstår ikke seg selv som en interesseorganisasjon. Den har ikke noe program den må samle sine medlemmer rundt.
Tvert imot, Dnk gjør et stort poeng av at den nettopp ikke skal være et «enighetsfellesskap». Det som binder medlemmene sammen er ikke politisk-ideologiske overbevisninger, sies det, men den kristne troen, dåpen og gudstjenesten. Alle som velges til lederposisjoner i Dnk sier det samme når de fremmer sitt kandidatur, og det er all grunn til å tro at de også oppriktig mener det de sier: De brenner for at det skal være plass for folk som tenker annerledes enn de selv. Dnk har sånn sett unike forutsetninger for å bidra til mindre polarisering.
Lokalt bidrar også Dnk utvilsomt til mindre polarisering. Mennesker som ellers ville hatt grunn til å betrakte hverandre med mistanke, «tvinges» sammen, møtes ansikt til ansikt og får anledning til å spille hverandre gode. Dnk favner bredt både teologisk, sosiologisk, geografisk, kulturelt og partipolitisk — og også på tvers av den såkalte GAL-TAN-aksen. Denne aksen beskriver nye konfliktlinjer i politikken som ikke fanges inn av den klassiske høyre-venstre-aksen. GAL står for global, alternativ og liberal. TAN står for tradisjonell, autoritær og nasjonalistisk. Disse merkelappene er nyttige for å forstå et sett med betente uenigheter i vår tid, av nettopp den typen Åpen folkekirke knyttet eksplisitt an til med sine eksempler på polariserende tematikk.
En fersk Vårt Land-undersøkelse av kirkegjengeres synspunkt på denne typen spørsmål kan tyde på at vanlige kirkegjengere er splittet i disse spørsmålene på samme måte som befolkningen ellers, men at de lener mer mot det konservative og høyreorienterte. Paradokset er at bildet er omtrent motsatt på elitenivå i Dnk. Den påfallende diskrepansen mellom den enorme bredden i medlemsmassen og den klare slagsiden på elitenivå, fremstår som et paradoks som Dnk må forholde seg til om den skal kunne si noe meningsfullt om hvordan den selv kan bidra til mindre polarisering.
Å ERKJENNE DENNE UTFORDRINGEN sitter veldig langt inne. For lederskapet i Dnk er jo tross alt valgt på helt andre kriterier enn sin politisk-ideologiske plassering, og de nøler naturlig nok med å si eksplisitt hvor de selv befinner seg. De har jo alle lovet at de skal favne bredt og være veldig samlende. Men det samme lederskapet mener også at de er blitt gitt et særlig ansvar for å bruke sin stemme, stå opp mot urett og «tale profetisk».
Resultatet er at kirkens lederskap har kastet seg inn i så å si alle de mest betente spørsmålene i vår tid, og som oftest med en klar slagside mot GAL-siden av aksen. Det er vanskelig å peke på et eneste betent spørsmål i vår tid som Dnk har bestemt seg for at den ikke har en semi-offisiell mening om. Dnk nøyer seg da ikke med å ha en mening om hvilke mål som er verdt å strebe mot, men har ofte også konkrete synspunkter om hvilke virkemidler som må brukes. Begrunnelsen for å mene noe er typisk at det ikke er mulig å isolere troen fra livet, teologien fra politikken eller kirken fra verden.
Dette er sant nok. Samtidig sier det nesten seg selv at det er krevende å skulle være samlende ledere for hele folkekirken, samtidig som man påtar seg ansvaret for å mene noe på hele kirkens vegne om nettopp de spørsmålene som splitter medlemsmassen. Enda vanskeligere blir det når begge disse prosjektene skal gjennomføres samtidig som man også skal motvirke polarisering.
Dette prosjektet fremstår ikke bare som vanskelig, men som så spenningsfylt at man rett og slett må spørre: Er det egentlig sant at lederskapet i Dnk er bekymret for polarisering? Eller er dette bare noe man sier, mens det man egentlig er bekymret for er noe litt annet? Polarisering er jo ikke alltid negativt. En viss grad av polarisering trengs for at demokratiet skal fungere, og en ganske høy grad av polarisering er nødvendig om man skal samle mange nok til ivrig nok innsats mot en eksistensiell trussel.
Det vil utvilsomt være fristende for lederskapet i et selverklært «uenighetsfellesskap» å påstå at man er bekymret for polarisering, fordi det er såpass uforpliktende. Man plasserer ikke skylden et bestemt sted, men antyder at problemet kommer fra to ulike sider på likt, og at vi alle er offer for dynamikker som er uheldige. Om det virkelig var dette Dnk var så bekymret for ville man forventet at den rettet sin kritikk i mer enn en retning, og at den var uforutsigbar i sine politisk-ideologiske markeringer.
Men er det noe som tyder på at Dnk er bekymret for polarisering når den kommer i GAL-kodet variant eller fra venstre? Det er selvsagt fair å mene at det ikke er herfra vår tids utfordringer kommer. Det ville være tåpelig å binde seg til en dogmatisk both-sides-ism, hvor man på forhånd har bestemt seg for at saligheten alltid er å finne i det moderate sentrum. Men hvis det man egentlig er bekymret for er høyreorientert nykonservatisme, populisme og nasjonalisme, så kan man jo bare si det. Heller det enn å pakke det hele inn i et kirkelig kodespråk som vil ha det til at det finnes et kirkelig «vi» som står samlet og ser med bekymring på vår tids polarisering.
ET KIRKELIG «VI» SOM VIL tale profetisk om det som er kontroversielt i vår tid, uten å åpent vedkjenne seg sin egen politiske-ideologiske plassering, er det vanskelig å ha tillit til. Et kirkelig «vi» som legitimerer seg selv med liberal retorikk om rom for uenighet og plass for mangfold, men som samtidig til stadighet føler at den har ansvar for å tale imot et sett med standpunkt som åpent finnes hos betydelige grupper blant dens egne medlemmer, risikerer å gi løfter som umulig kan innfris. Et kirkelig «vi» som utgir seg for å romme flere enn det har vilje og evne til å favne, er ikke bare ute av stand til å motvirke polarisering, men vil også bidra til å øke den.
Slik jeg ser det har kirken et ansvar i møte med vår tids polarisering og også unike forutsetninger for å bidra. Men det bidraget må begynne i et helt annet «vi». Det er ikke grunnlag for å si at «vi som kirke» står sammen for å løse et problem vi er enige om hvordan vi skal beskrive og forstå. Utgangspunktet må heller være den brutale erkjennelse av at akkurat nå er vi selv så dypt viklet inn i problemene vi vil løse at vi ikke engang klarer å bli enige om at det er lov å være uenige. Et samlende kirkelig vi må akkurat nå være ydmykt: Nå får vi det ikke til slik vi skulle ønske, og vi har ikke så mye å lære bort, men vi har likevel ikke tenkt til å gi hverandre opp.
Ole Jakob Filtvedt er professor i Det nye testamente ved MF vitenskapelig høyskole.