På argumentasjonen skal dere kjenne dem. En analyse av Halldorf-debatten. Av Andreas E. m. Masvie.
ESSAY 06.11.2026
FOTO Zandra Erikshed (redigert av Speilet)
Da Joel Halldorf meddelte at han ville «gå igjennom hva Bibelen faktisk sier om homoseksualitet», vekket det en viss interesse i meg. Målet hans var å forklare hvorfor en progressiv konklusjon i samlivsspørsmålet er fullt forenlig med «en grundig lesning av Bibelen og en gjennomtenkt teologi».
Jeg kjenner Halldorf som en belest og intelligent professor i kirkehistorie. Han har, slik jeg har sett det, vært en uvanlig bro mellom konservative og progressive protestanter. Jeg kjenner også samlivsdebatten. Kunne vi få en progressiv protestants baling med konservative argumenter?
Det vi fikk, var noe ganske annet. Vi fikk en studie i hvordan og hvorfor det offentlige ordskiftet rakner — en bro som brant ned foran våre øyne.
FOR Å KUNNE ANALYSERE Halldorf-debatten må vi først se nærmere på Halldorfs argumenter. Det at argumentasjonen ikke tilfredsstiller helt grunnleggende forventninger — en vurdering som er uavhengig av ens posisjon i selve samlivsspørsmålet — er et nødvendig utgangspunkt for å forstå debatten.
Halldorf presenterer argumentasjonen sin i to artikler, som tar for seg hvert sitt testamente. Norske teologer med disse testamentene som forskningsfelt har tatt seg bryet med å peke ut argumentenes svakheter for oss. Vi kan derfor nøye oss med å oppsummere deres arbeid.
Håkon Sunde Pedersen, førsteamanuensis ved Fjellhaug, viser at Halldorf ender opp med å sette strek over hele Det gamle testamentet uten å reflektere over konsekvensene av det. Rosa Kristi Sylvarnes er Yale-student og påpeker sammen med MF-professor Ole Jakob Filtvedt (som for ordens skyld sitter i denne publikasjonens redaksjonsråd) at Halldorf overser sider ved de nytestamentlige tekstene som stritter imot hans fortolkninger.
Dette er endatil fortolkninger Halldorf legger frem for oss som udiskutable. Men er det rimelig å fastslå med sikkerhet at Paulus egentlig bare fordømmer mannlig overgrepssex når han snakker om kvinner som «byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige» og «brant i begjær etter hverandre», slik også mennene gjorde, ifølge Paulus?
Kanskje er det bare én ting vi kan fastslå med sikkerhet. Og det er at Halldorfs lesning på ingen måte er udiskutabel.
VI MÅ SI ENDA MER om manglene ved Halldorfs argumentasjon enn det som allerede er blitt sagt; det er viktig å forstå nøyaktig hvor utilstrekkelig den er. For meg settes dette på spissen når Halldorf forsøker seg på mer filosofiske resonnementer. Ifølge Halldorf trenger vi ikke egentlig å forholde oss til Paulus, dersom han også fordømmer likekjønnet sex i gjensidige og likeverdige relasjoner.
Hvorfor? Fordi likekjønnet sex er «en variasjon innenfor naturen, snarere enn noe fremmed». Halldorfs argument er tilsynelatende som følger: Når noe finnes i naturen, er det i den forstanden naturlig, og det som er naturlig er godt — Gud har villet det.
Jeg håper inderlig ikke Halldorf vil at vi skal ta dette argumentet på alvor. Den sorte enke er kjent for å drepe maken sin under parring, samme hang finner vi også blant visse knelerarter. Fra et menneskelig perspektiv finnes det mye underlig adferd i naturen, men som likevel er «naturlig» i Halldorfs bruk av begrepet. Det betyr ikke i seg selv at dette er god adferd. Her er det et todelt poeng.
Det er selvsagt ikke opplagt at det som er naturlig for andre dyrearter er naturlig for oss. For det andre er det en hel del som er «naturlig» for mennesket i en overfladisk forstand — vi har tilbøyelighet til ting som ikke er i tråd med vår dypere natur, den vi egentlig er. Det betyr at vi må motstå disse dragningene for å leve i henhold til vår sanne natur.
Et menneskelig særtrekk er at vi gjennom bruk av fornuften kan reflektere over hva som er god adferd for mennesker, hva som er adferd i tråd med vår sanne natur. Med en kristen virkelighetsforståelse blir denne øvelsen maktpåliggende: I en fallen verden lokkes vi av synd, mot ting som er unaturlige for de menneskene Gud skapte, men naturlige for synden i oss. Ingenting av dette forholder Halldorf seg til.
PÅ DETTE TIDSPUNKTET bør det være klart at Halldorf ikke er i nærheten av å gi noen adekvat begrunnelse for sin egen posisjon. Det betyr ikke i seg selv at en slik begrunnelse er umulig. Det betyr at Halldorf har feilet.
Halldorf har ikke gitt oss noen grundig lesning av Bibelen, ingen gjennomtenkt teologi. (Dessuten, hvordan kan man gi en gjennomtenkt teologi om sex uten å nevne ekteskapet?) En forutsetning for ikke bare akademiske diskurser, men også velfungerende debatt mer generelt, er at deltagerne evner å erkjenne slike feil. Enten må man forbedre argumentasjonen eller endre konklusjon.
Det skjedde ikke. Etter at Halldorf fikk motstand i kommentarfeltene — jeg er usikker på hvilken motstand det vises til, for Halldorf gir oss ikke eksempler — anklager han kritikerne sine for hat. Ifølge Halldorf har motstanderne «en korrumperende effekt på kirken». Det er uklart hvem eller hva som har denne korrumperende effekten, for i Halldorfs sveipende anklager glir hatet mot skeive sømløst over i selve den konservative linjen, tilsynelatende uavhengig om de som holder denne linjen, selv er skeive.
Det er derfor vanskelig å bli klok på Halldorfs generaliseringer. Det blir ikke lettere av at Halldorf samtidig sier han ikke generaliserer om mennesker, før han paradoksalt nok gjør nettopp det igjen: Han skriver han er fristet til å si at «homoseksuelle som gruppe er moralsk overlegene sine kritikere».
I ET ANNET SVAR, som inngår direkte i det norske offentlige ordskiftet, sammenligner Halldorf sine norske fagkritikere med «tenåringer og internettroll». De har visstnok brukt «akademiske hersketeknikker» mot ham — og Halldorf setter hersketeknikkene i sammenheng med den «flodbølge av hat» mot skeive som han mener å ha observert. Vi aner derfor at Halldorfs avgrensning av begrepet «hat» er temmelig utydelig.
Hat mot skeive finnes, særlig i kommentarfelt; det er enhver kristens plikt å ta til motmæle mot det. Men det er to problemer med måten Halldorf presenterer dette hatet på.
For det første har jeg vanskelig for å tro at Halldorfs «flodbølge av hat» egentlig er en representativ beskrivelse av ekte, aktive kristenkonservative miljøer. Det er i det minste en type påstand som må underbygges med fakta, slik at man kan forholde seg til dette hatet som noe konkret. Det andre problemet er dette: Når Halldorf ikke avgrenser hatet, er det kanskje fordi han opererer med et så vidt hatsbegrep, at meningsmotstanderne umiddelbart fanges av det.
VI ER NÅ I EN POSISJON der vi bedre kan se hva som skjedde i Halldorf-debatten. En professor i kirkehistorie blir harm når hans helt opplagt uholdbare argumentasjon pekes ut som nettopp det: uholdbar. Forventet Halldorf at folk ville omfavne argumentene hans, uavhengig av deres faglige substans eller hvorvidt de i det hele tatt henger sammen, bare fordi konklusjonen er «riktig»?
Det etterlatte inntrykket er at det er nettopp det Halldorf forventet. Senere gjentar han det som er påviselig feil, at hans egen argumentasjon er «ukontroversiell». Samtidig feller han en pussig dom over den norske debatten: Det at han møtte motstand blir likesom et tegn på at ting ikke står så bra til her på berget — mon det.
Vi kan nå gjøre oss følgende observasjon: Det er ikke avgjørende for Halldorf hvorvidt argumentene fører frem, det avgjørende er å holde fast ved den riktige konklusjonen. Debatten rundt disse argumentenes gyldighet beskriver han endog som «surrealistisk», som om argumentasjonen skulle være helt uviktig. Vi må ta inn over oss implikasjonene av dette. Dersom argumentene er uviktige, blir også konklusjonenes sannhetsgehalt uunngåelig sekundær.
Spørsmål melder seg da selvsagt umiddelbart: Ifølge hvem er Halldorfs konklusjon «riktig»? På hvilke premisser?
De tilhører i alle fall ikke de konservative som Halldorf forsøker å snakke til og overbevise om å tenke annerledes. Det er i og for seg greit nok, men når de også er uforståelige for dem — og endog for enhver person med kritisk sans — viser det seg at det man trodde var en bro mellom progressive og konservative protestanter, ikke er det. Tvert imot, vi har sett at vi har å gjøre med et moralsk kontrollpunkt som stempler dem som måtte stille seg kritisk til ethvert argument som underbygger de «riktige» konklusjonene, enn hvor påfallende svakt argumentet måtte være, som ondskapsfulle pøbler.
DET LIBERALE IDEALET om et fornuftig offentlig ordskifte, åpent for grupper med vidt forskjellige virkelighetsforståelser, var kanskje aldri egentlig oppnåelig, i alle fall ikke i lengden. Men man forsøkte i alle fall, og det var noen delte normer og standarder som gjorde denne formen for meningsbrytende samtale noenlunde meningsfull. Man kunne kanskje håpe at det kristne offentlige skiftet ville opprettholde dette idealet selv i vår postfaktuelle, identitetspolitiske tid?
Halldorf-debatten viser at vi allerede er i ferd med å miste idealet. Når sant skal sies, er det virkelig nedstemmende med Halldorf-debatten at hovedpersonen selv ikke virker videre interessert i å opprettholde det, dersom det utfordrer de «riktige» konklusjonene.
Halldorf kan imidlertid dure på fordi han er postfaktuell og identitetspolitisk på den riktige måten, sett fra perspektivet til den progressive, sekulære offentligheten. Dette er en offentlighet som kun er fortrolig med den kristendom som den får forme i eget bilde. Det parodiske og stadig mer absurde kroneksempelet på nettopp dette finner vi i Halldorfs eget hjemland: Kjønnskomplementariteten er kanskje opphevet i Svenska kyrkjan, men kampen er selvsagt ennå ikke vunnet — for noen hatefulle kristne tviholder på tosomheten.
ENHVER SOM ER KONSERVATIV i dette spørsmålet vet med seg selv at dersom det var de som fremførte argumenter på Halldorfs nivå, men konkluderte konservativt, ville de ikke ha fått forbli en del av det gode selskap. De doble standardene er til å ta og føle på. Det er interessant at Halldorf virker ute av stand til å forstå dette.
Slik blir Halldorf-debatten et bilde på et stadig mer lukket offentlig ordskifte, det vil si et offentlig ordskifte der en viss type posisjoner som inntil omtrent i går var helt gjengs, nå forbindes med noe suspekt og endog hatefullt. Når toneangivende aktører villig setter sannhetssøken til siden, for på den måten å sikre at visse kontroversielle konklusjoner forblir «riktige», vil man uungåelig fragmentere det offentlige ordskiftet. For dette er en type offentlig ordskifte som er iboende ufornuftig, som bare er for dem som tenker «rett» — uavhengig av hvor uimponerende denne tenkningen er — og som det derfor ikke gir noen mening for annerledestenkende å delta i.
Andreas E. m. Masvie er redaktør i Speilet og Junior Research Fellow (JRF) ved Regent’s Park College, Universitetet i Oxford.