Uten et tydelig fokus på Jesus som den guddommelige Sønnen blir Sturla Stålsetts bekjennelse av Jesus som frelser hengende i luften. Av Simeon Ottosen.
ESSAY 06.11.2026
FOTO Lorenzo Turroni
I etterkant av kong Haralds dødsfall oppsto det i Vårt Land en interessant debatt om Jesus som Gud og menneske. Først ute var rektor ved MF vitenskapelige høgskole, Sturla Stålsett, som i en varm kronikk sammenlignet kong Haralds kongsgjerning med Jesu kongsgjerning. Stålsetts grunnleggende poeng var følgende: Kong Harald viste seg flere ganger som sårbar i løpet av sitt liv, og på den måten eksemplifiserte han en annen konge, nemlig kongenes konge, den sårmerkede Jesus.
Noen dager senere ble imidlertid Stålsetts kronikk møtt med kritikk. Stephanie Dietrich, professor i diakoni ved VID vitenskapelige høgskole, argumenterte for at Stålsetts sammenligning mellom kong Haralds kongsgjerning og Jesu kongsgjerning var upassende. Hennes poeng er at vi skal være forsiktige med å dra paralleller til kristologien — altså til den kristne kirkes lære om Jesus — ut fra hva menneskelige konger er og gjør. Kong Harald gråt, led og viste medlidenhet slik som andre mennesker. Dette gjør ham imidlertid ikke til et eksempel på Kristus, men derimot til et fremragende eksempel på et menneske.
Stålsetts svar på Dietrichs kritikk tyder på at han har sett problemet Dietrich peker på. For at en egenskap er menneskelig, gjør den ikke uten videre til et kristologisk kjennetegn, som han selv påpeker. Like fullt fastholder Stålsett at sårbarhet er et kristologisk kjennetegn, og at en konge derfor kan minne oss om Kristus. Poenget, skriver Stålsett, er ikke å forherlige kong Haralds rolle som konge, men at han i denne kongsrollen bar sin menneskelige sårbarhet på en måte som «også kunne sees som en påminnelse om Kristus».
Men med det er ikke Dietrichs grunnleggende spørsmål egentlig besvart. For hvis en egenskap ikke er kristologisk bare fordi den tilhører menneskelivet, hva er det ved sårbarheten som gjør at den peker mot Kristus? Hvorfor skal kong Haralds sårbarhet forstås som en påminnelse om Kristus, snarere enn bare et uttrykk for den menneskeligheten han deler med alle andre?
STÅLSETT GIR NOEN antydninger til et svar i resten av sitt innlegg, som kan leses som et forsøk på å fastholde to viktige anliggender samtidig. På den ene siden understreker Stålsett Jesu egenart. Jesus alene er frelser; bare han er fullt og helt Gud og fullt og helt menneske.
På den andre siden understreker Stålsett at Jesus Kristus virkelig er som oss. Jesus er den førstefødte, han som mennesker er kalt til å etterfølge, han vi deltar i, og han som gråter og lider med oss. Det er dessuten her tyngdepunktet i Stålsetts argumentasjon ligger i begge tekster. Stålsett vil fastholde at Jesus fullt ut er menneske, ja, at han er det sanne mennesket. Men han ønsker samtidig å understreke at nettopp dette mennesket er Gud. For sammenhengen mellom det guddommelige og det menneskelige som hører kristustroen til, er et umistelig budskap.
Jeg er hjertens enig i alt Stålsett her skriver. Kristen teologi kan verken gi slipp på Jesu fulle menneskelighet eller miste hans fulle guddommelighet av syne. Likevel står Dietrichs innvending om at en allmennmenneskelig likhet ikke nødvendigvis er en kristologisk likhet fremdeles fast, også etter Stålsetts svar. Det avgjørende spørsmålet kan ikke bare være om Jesus som menneske er sårbar. Det er han, på samme måte som han som menneske også var sulten, uten at jeg av den grunn blir særlig Kristus-lik hver gang det nærmer seg lunsj.
AT JESUS DELER et menneskelig kjennetegn med oss, er altså ikke i seg selv nok til å gjøre dette kjennetegnet kristologisk. Skal noe ved oss ligne Kristus, må det derfor på et eller annet vis knyttes til at Jesus ikke bare er et vanlig menneske, men gudemennesket. Hvilken betydning dette har, forblir imidlertid uklart i Stålsetts svar.
Spørsmålet Stålsett etterlater seg, er derfor ikke om Jesus er Gud og menneske, men hvordan hans fulle menneskelighet og fulle guddommelighet skal forstås i forhold til hverandre. Hos to av 1900-tallets mest innflytelsesrike skandinaviske teologer, K.E Løgstrup og Gustaf Wingren, står nettopp dette spørsmålet sentralt.
I likhet med Stålsett er begge særlig opptatt av å understreke Jesu sanne menneskelighet. De advarer mot det de kaller en «doketisk» eller «teofanisk» kristologi, det vil si en kristologi der Jesu guddommelighet får gå på bekostning av hans menneskelighet, slik at Jesu menneskelige natur står i fare for å bli tilsynelatende. Ifølge begge var dette et typisk trekk ved samtidens teologi, særlig slik den kom til uttrykk hos den sveitsiske teologen Karl Barth.
Bak kritikken av barthiansk teologi ligger et skapelsesteologisk anliggende. Dersom Jesu guddommelighet tillegges en slik vekt at hans menneskelighet trer i bakgrunnen, risikerer man å nedprioritere det skapte menneskelige livet. Skapelsen blir da først og fremst et bakteppe for frelsen, og tilkjennes verken reell integritet eller egenverdi.
PÅ DENNE BAKGRUNNEN stiller Løgstrup i Prædikenen og dens tekst opp et valg. Enten tar vi utgangspunkt i de evangelietekstene der Jesu guddommelighet manifesteres, og lar disse bestemme forståelsen av hvem Jesus er. Konsekvensen er, ifølge Løgstrup, at Jesus ikke lenger kan forstås som et reelt fornedret menneske. Eller så tar vi utgangspunkt i de tekstene der det bare er Jesu menneskelighet som manifesteres. Løgstrup velger naturligvis det siste alternativet.
Wingrens løsning er mindre radikal. I Evangeliet och Kyrkan hevder Wingren at Jesu guddommelighet er vesentlig for hans frelseshandling, særlig for tilgivelsen av synd. Jesu menneskelighet er imidlertid også avgjørende fordi Kristus bare kan gjenopprette Adams falne liv ved selv å leve under de samme menneskelige vilkårene. Kristus må med andre ord fristes, lide og adlyde som menneske for å reversere Adams ulydighet.
Wingren forsøker å holde sammen Jesu menneskelighet og guddommelighet ved å understreke at Jesu guddommelighet er virksom nettopp i Kristi menneskelige fornedrelse og lydighet. Problemet er imidlertid at Wingrens eget teologiske premiss om at Jesus skal fristes som menneske, vanskeliggjør en slik sammenheng.
Når Kristus for eksempel fristes av djevelen i ørkenen som menneske, synes hans guddommelighet å måtte settes i parentes for at seieren skal være genuint menneskelig. Jesus seirer i ørkenen, skriver Wingren, som menneske uten guddommelig makt eller guddommelige egenskaper.
LØGSTRUP OG WINGREN frykter altså begge, på ulike måter, en kristologi der Jesu guddommelighet får så stor forklaringskraft at hans menneskelighet blir tilsynelatende, eller reduseres til et instrument for guddommelig handling. Deres ønske om å ivareta Jesu menneskelighets integritet er legitimt, men måten dette gjøres på fører med seg teologiske problemer.
Felles for dem begge er forsøket på å sikre Jesu sanne menneskelighet ved å begrense hans guddommelighet. Men da begynner det guddommelige og det menneskelige å fremstå som konkurrerende størrelser: Jo mer Jesu guddommelighet får bestemme hans handlinger og forståelsen av dem, desto vanskeligere blir det å fastholde at handlingene er genuint menneskelige. For å kunne beskytte Jesu sanne menneskelighet, må derfor hans guddommelighet holdes i tømmene.
Et slikt konkurranseforhold kan imidlertid ikke redegjøre tilstrekkelig for hvordan Gud og menneske forenes i Kristus. Jesus er sann Gud av sann Gud, uten at dette gjør ham mindre menneskelig enn oss, og han er samtidig sant menneske uten at dette kompromitterer hans guddommelighet. Nettopp derfor kan Athanasius og den kristne tradisjonen etter ham si at det er det samme Ordet som skapte verden, som stiger ned og blir menneske.
INKARNASJONEN ER OG FORBLIR et mysterium, men det er mulig å gi en god begrunnelse for hvorfor den konkurrerende logikken må avvises. Det avgjørende i denne sammenheng er skillet mellom Skaper og skapning. Gud er ikke en aktør blant andre aktører i verden, men den som skaper og opprettholder alt som er.
Innenfor den verden vi selv befinner oss i, er det gjerne slik at et nullsumspill gjelder. Dersom jeg tar mer plass i en samtale, skjer det på bekostning av noen andres plass i den samme samtalen. Men Gud er ikke en skapning blant skapninger, og hans handling går derfor ikke på bekostning av vår. Som skaper og opprettholder transcenderer Gud den skapte virkeligheten. Han kan derfor virke i og gjennom det menneskelige, uten at det menneskelige fortrenges. Mer av det guddommelige innebærer med andre ord ikke mindre av det menneskelige.
Paradoksalt nok er det derfor Guds radikale ulikhet fra oss som gjør det mulig at Gud virkelig kan være nær oss, ja, som Augustin uttrykker det, nærere oss enn det vi selv er. Av samme grunn kan den guddommelige Sønnen, «for vår skyld og for vår frelse», som vi bekjenner i Nikenum, bli sant menneske uten at hans menneskelighet dermed reduseres eller mister sin integritet.
Løgstrup og Wingren tydeliggjør dermed en mulig kristologisk fare: Ønsket om å sikre Jesu menneskelighets integritet kan gjøre det vanskelig å komme til rette med at den som blir menneske, er den guddommelige Sønnen selv.
NETTOPP DETTE ØNSKET om å verne Jesu menneskelighet synes å stå sentralt også hos Stålsett. Det kommer særlig tydelig frem i en noe kryptisk formulering i hans første kronikk:
Et av kristentroens dypeste kjennetegn og mysterier er bekjennelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske. Det kan bety ikke bare ‘i sannhet’, virkelig menneskelig, og ‘i sannhet’, virkelig Gud. Det kan også bety et sant menneske, et menneske som virkeliggjør gudsbilledligheten i det menneskelige, slik Gud selv vil det. Og derigjennom, i sin menneskelighet, viser den sanne Gud.
Den første delen av sitatet er symmetrisk: Jesus er virkelig Gud og virkelig menneske. Men så utvikler Stålsett primært Jesu menneskelige side. Jesus blir det sanne mennesket, han som «virkeliggjør gudsbilledligheten i det menneskelige, slik Gud selv vil det».
Den guddommelige siden utfoldes derimot ikke på samme måte. Her sies det først og fremst at den sanne Gud kommer til syne «derigjennom», altså i Jesu menneskelighet. Argumentasjonen blir dermed asymmetrisk: Mens Stålsett utfolder hva det betyr at Jesus er det sanne mennesket, forblir det mindre klart hvilken betydning hans identitet som den guddommelige Sønnen har for det menneskelige livet han lever. Det er med andre ord Jesu menneskelighet som gjør det meste av det teologiske arbeidet.
Med dette kan vi igjen vende tilbake til spørsmålet som startet hele diskusjonen. Hva er det egentlig som gjør at kong Haralds sårbarhet kan minne oss om Kristus? Svaret kan ikke være at sårbarhet, i kraft av å tilhøre menneskelivet, i seg selv peker på Kristus. Da ville i prinsippet enhver allmennmenneskelig egenskap Jesus deler med oss, være et kristologisk kjennetegn, nettopp fordi Jesus er fullt og helt menneske. Her har Dietrich helt rett.
Men det betyr ikke at Stålsett tar feil når han mener at et menneskes sårbarhet, for eksempel kong Haralds, kan peke mot Kristus. Poenget er at vi ikke kan begynne med sårbarheten som et allmennmenneskelig fenomen og derfra slutte til Kristus. Bevegelsen må gå den andre veien.
Dette er også grunntanken i den kristne tradisjonens imitatio Christi, etterfølgelsen av Kristus: Det er Kristus som er målestokken og normen for våre liv. Vi må derfor begynne med å spørre hvilken form det menneskelige livet får hos ham som er Gud. Det avgjørende er hvordan Jesus Kristus, den guddommelige sønnen, lever dette menneskelige livet: hvordan hans kjærlighet, medlidenhet og selvoppofrelse konkret kommer til uttrykk. Det er først med utgangspunkt i den hele og fulle Kristus at vi kan si at noe ved et menneskes liv ligner hans.
FOR NOEN KAN DETTE kanskje virke som teologisk flisespikkeri. Det er jo ikke slik at Stålsett (eller Dietrich for den saks skyld) står i fare for å bedrive kjetteri. Som vi har sett understreker Stålsett gjentatte ganger at Jesus er sann Gud og sant menneske, og han fastholder at «ingen annen er frelser».
Men årsaken til at vi må fastholde at det er den guddommelige Sønnen som lever dette menneskelige livet, er ikke bare at dette hjelper oss til å avgjøre hva som er et kristologisk kjennetegn og ikke. Det berører også spørsmålet om frelsen. Uten et tydelig fokus på Jesus som den guddommelige Sønnen blir nemlig Stålsetts bekjennelse av Jesus som frelser hengende i luften.
For at mennesket skal frelses, argumenterte den tidlige kirken, må Kristus virkelig dele vår menneskelighet. Han er det nye mennesket, den andre Adam, som går inn i den menneskelige historien og helt inn i dens ytterste grense, døden. Frelsen skjer med andre ord ikke ved at Gud omgår det menneskelige, men ved at menneskeligheten selv tas opp og føres gjennom døden.
Men nettopp derfor er det helt avgjørende hvem dette mennesket er. Frelsen består ikke bare i at Kristus som et sant menneske lider og dør på våre vegne: I Kristus er det Gud selv som trer inn i vår menneskelighet og lider og dør for oss.
Dette kan kristen teologi aldri avvike fra. For Jesu medlidelse og solidaritet tar oss nemlig bare et stykke på vei. Menneskets problem er av en slik art at vi ikke bare trenger en som går i døden med oss, men en som overvinner den og til syvende og sist derfor holder dens skjebne fra oss. Det er med andre ord vesentlig at Jesus er som oss, men minst like sentralt er det at Jesus ikke bare er som oss, at han også er noe annet enn det vi er: nemlig den guddommelige Sønnen.
Det avgjørende ved Jesus er derfor ikke bare at han gråter og lider med oss, hvor stor trøst vi enn kan finne i dette. Det avgjørende, ja, det umistelige, med Jesus er det gudemenneskelige ved ham: Ikke at Jesus i likhet med meg også er sårmerket, men at det nettopp er hans sår som får mine til å gro.
Simeon Ottosen er høyskolelektor og doktorgradsstipendiat i systematisk teologi ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole.