For en grusom og absurd parodi alt dette Halloween-styret er — en homilie på Allehelgensdagen, 1. november 2026. Av Erik Varden.
HOMILIE 06.11.2026
FOTO Clay LeConey (redigert av Speilet)
Åp 7.2-14: En uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles.
1 Joh 3.1-3: Vi skal se ham som han er.
Matt 5.1-12: Salige er de ydmyke.
I mangt et butikkvindu i Trondheim, står lysende skjeletter. På Gamle Bybro i går, traff jeg en kvinne med dødningehode — ellers så hun forsåvidt grei ut. På flyplassen i Tromsø, har plast-isbjørnen ved bagasjeutleveringen fått heksehatt på. Ja, sånn er det til Halloween.
HVA ER HALLOWEEN? Det kommer an på om vi ser pragmatisk eller teologisk på saken.
Pragmatisk sett dreier det seg om et tiltak fra handelstanden, innført i Norge for ikke så lenge siden, tyve år eller noe sånt? Siste del av oktober er dødtid i butikkene, mellom høstsalg og juleinnkjøp. Amerikanske filmer hadde vist oss utkledde barn som går og ber om knask mens de truer med knep den 31. oktober; det bød en anledning til å selge en masse stash.
Så tok markedsføringen til. Denne banale siden av Halloween skal vi ikke overdramatisere, men vi skal heller ikke gi etter for den. Vi kan bruke den kreativt til egne formål, slik barna våre gjør når de kler seg ut, ikke som skrømt, men som helgener. De har det minst like gøy som dem som skrangler rundt som benrangler. Knask er det sikker blitt på dem, óg.
TEOLOGISK ER HALLOWEEN mer kompleks, potensielt skumlere. «Halloween» er et engelsk ord, selvsagt: Det dreier seg seg om «The E’en of All Hallows».
Siden 800-tallet, Karl den Stores århundre, århundret da nordmenn våknet av dvale og reiste selvbevisst ut i verden, da «Norvegr», «Veien mot Nord», ble et begrep, har Kirken feiret 1. november som Allehelgensdag. Man hadde alt på den tid et stort antall anerkjente helgener, men de kanoniserte kvinner og menn, dem Kirken fremholder enkeltvis som forbilder med visshet om at de lever evig hos Gud, er en brøkdel av den himmelske hærskare vi selv håper at vi, når vår dødstime er overstått, får delta i.
Da Johannes fikk et glimt av denne virkeligheten, så han, slik vi har hørt han skriver i Åpenbaringsboken,«en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles». Allehelgensdag ble innsatt for å ære denne veldige forsamling; også for å minne de troende om at Kirken på jord, som kjemper blant denne verdens krav, og Kirken i himmelen, som ydmykt triumferer ved nåde, er ett eneste samfunn. Troen bygger bro mellom tid og evighet. Den viser oss at døden ikke er endelig.
Allehelgensdag er uløselig forbundet med Alle sjelers dag, 2. november. Gud vil at alle skal bli frelst, står det i Skriften. Men han pålegger ingen sin vilje. Vi står fritt til å motsette oss den. Det er mulig å gå fortapt. Det ligger i vårt ansvar som mennesker at vi kan rape Gud i ansiktet og si «Nei!» til hans miskunn. La oss passe oss for ikke å gjøre det. La oss forsones med Gud og hverandre, gi avkall på sinne og bitterhet. Gud byr oss være bærere av fred og leve etter saligprisningene, som staker ut veien mot himmelen.
MEN SELV ETTER et godt liv, higende mot Gud, kan det være vi ikke er rede til å tre umiddelbart inn i Guds virkelighet. Bibelen bruker bildet av gull som må lutres for slagg. Rensende ild må til, ikke for å straffe, men for å la oss fremstå slik vi egentlig er, som vi kanhende hadde glemt vi var: Vesener skapt i Guds bilde for å bli Gud lik, for å stråle i herlighet.
«Skjærsild» kaller vi tilstanden hvor vi, når det trengs, renses etter vandring på livets støvete vei. Skjærsilden er et barmhjertighetens sted, preget av glede — slik vi gleder oss over at en ketchup-skamfert bunadsskjorte blir hvit igjen ved en runde i vaskemaskinen, klar til å strykes og prydes på nytt med sølje av gull. Mot dette mysteriet vender vi blikket på Alle sjelers dag. Vi ber for de avdøde, kjente og ukjente, som synodalt forberedes på å møte Gud ansikt til ansikt mens englene roper, «Halleluja!» Og vi ber om deres forbønn for vår egen jordiske ferd.
Over helgen fra 1. til 2. november, ser vi vår eksistens i et evighetsperspektiv. Vi minnes at livet går mot et mål. Gud ønsker at målet blir salig. Vil vi så det, eller velger vi mørket fremfor lyset? Halloween hadde til hensikt å forberede folk på dette spørsmålet, så de kunne feire Kirkens festdager klarsynt.
DA TROEN BEGYNTE Å SKRANTE i Vesten, ble himmellyset borte fra Halloween. Den eneste form for dødsoverskridelse man kan tenke seg når man ikke lenger tror på Guds evighet, er gjenferdenes lugubre, rastløse vandring gjennom verden, som om det ikke fantes noen virkelighet utover den.
En livsbejaende kristen feiring, tømt for kristent innhold ble en magnet for dødsens mørke krefter. Heksene kom inn i bildet, og villdyr. Ved midnatt i går ble jeg vekket av uhyggelige stemmer forenet i ulvehyl. På Kalvskinnet!
Halloween slik det er blitt, beviser at frafall fra tro ikke skaper ateisme: Det fremkaller overtro. Så er det vesentlig at vi som tror representer troen troverdig. Vi skal ikke nøye oss med å stønne over Halloweens eksesser; vi skal se dem som en utfordring til å vitne om Jesu Kristi seier over døden, om menneskets verdighet og dets kall til å bli Gud lik.
Ulvene får tute; men tonen fra himmelen overdøver dem. Det siste ord her i verden er ikke et skrekkens og fortvilelsens hyl, men en kjærlighetens velklang som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Vi vil la våre liv her og nå få tonen derfra.
Amen.
Erik Varden er katolsk munk og biskop av Trondheim — han har også lang fartstid ved Universitet i Cambridge og skriver jevnlig på Coram Fratribus.